Det er ikke lett å male syriner……….

Det er ikke lett å male syriner……….

 

 

Den første sommerfølelsen kommer når syrinene blomstrer. De er like vakre hver år. Det gjelder bare å finne noen som ingen eier, dersom man skal ha med seg noen hjem og ikke har egen have med syrintrær…………

Og det fant jeg.

Jeg syns de passer i den gamle kobberkjelen med messingtut. Nå er de plassert i den sorte boksen min, og så er det «bare»  å gå igang.

 

 

Lerret er valgt. Til dette maleriet bruker jeg  ferdigkjøpt  lerret grundert med hvitt. Jeg har spent opp lerretet på blindramme i størrelse 30×30 cm. Det passer til en ramme jeg har. Det hvite  lerretet blir først malt over i en gråtone, oljemaling tynnet ut med mye terpentin. Dette får tørke før jeg maler videre. Det er tørt dagen etter.

Jeg tegner ikke opp med kull, men antyder med tynn maling hvor motivet skal være. Det er viktig å få dekket hele lerretet med maling før jeg går igang med detaljene, og her er jeg godt igang.

 

 

Nå er hele lerretet dekket av maling, og fargene på kjelen og syrinene er antydet.

 

 

Litt mer farger, men det er langt igjen.

 

 

Oj, nå ble det da veldig ett eller annet……………..Var ikke akkurat slik jeg hadde tenkt, og nå leser jeg akkurat i en bok at å male syriner er noe av det vanskeligst man kan gjøre. Skulle kanskje valgt noe annet.

 

 

Det begynner å nærme seg et slags resultat. Den kjelen ser da plutselig veldig potent ut?

 

 

Endelig, nå er det signert.

 

 

Resultatet ligger et sted mellom de to siste fotoene. Det er vanskelig å få de rette fargene når man fotograferer. Må nok trene litt mer på syriner.

Mer fra atelieret

Mer fra atelieret

 

Jeg har en fin liten (litt stor) samling av ikoner, byster og gipshoder, og en dødsmaske. En grei blanding å ha på atelieret, mener nå jeg. Hodene, bystene og dødsmasken blir brukt som modeller, både til tegning og maleri, samtidig syns jeg de passer fint å ha rundt seg. De er litt inspirerende også. Litt inspirasjon er alltid godt å få, det er ikke alltid den kommer dalende ned sånn helt av seg selv.

 

 

PIKEN FRA SEINEN.

Er hun ikke vakker? Det er en kopi av en dødsmaske fra Frankrike. På 1800-tallet var det vanlig at hun hørte til inventaret på atelierene. Det er en vakker historie om henne, den skal jeg skrive om senere. Hun hører absolutt til på mitt atelier, og jeg er så glad for at jeg  fant henne.

 

 

Et par gode boksehansker er alltid kjekt å ha, vet aldri når man for bruk for det. De ble vel egenlig anskaffet for å være modeller, men nå henger de her sammen med en flott trepalett som er helt ubrukt. Jeg bruker bare de hjemmelagde, de er så lette å holde når jeg maler. Til selskap har de ekte skinn fra rådyrsbuk, egentlig ment for vinduspuss, men kjempefine til å fjerne kull fra papiret når jeg tegner.

 

 

Noen evigvarende blomster av ymse slag i vinduskarmen er et lyspunkt om vinteren. De kan i nødsfall også duge som modeller.

 

 

Her er kassen der jeg stiller opp motivene til stilleben.  Motivet får bl.a. lys fra klipslampen, som jeg kan plassere slik det passer best for den lyssettingen jeg skal ha. En skål med tørkede rosenblader står forløpig plassert her, rester etter det forrige maleriet.

I neste innlegg skal jeg male syriner.